Balkan!!

Ja...nå har jeg da vært i 3 uker på Balkan, med en ukes opphold i Kosovo, Albania og Makedonia. Nå er jeg tilbake på Silkeborg Højskole i Danmark, og må vel si at jeg er stort fornøyd med begge deler. (altså både tur, og det å være tilbake igjen)

Vi tok altså turen fra silkeborg en mandag morgen med buss til silkeborg togstasjon. Derfra var det tog som tok oss videre til Kastrup, flyplassen i København. Så tok vi fly til Wien, der vi måtte mellomlande før vi tok fatt på flyresien til Kosovo! Der landet vi i 9 tiden samme kveld, på flyplassen i byen Prishtina. Vi ble så hentet av en oransje minibuss med et utprintet A4 ark med skriften YMCA i frontruten. Så var vi i gang.

Bussturen inn til sentrum var ikke så lang, og vi ble kjørt til Grand Hotel. Der skulle vi ikke sove, men vi skulle møte folkene vi skulle bo hos. Vi ble så plassert i vertsfamilier rundt om. Hanne, Ragnhild og jeg fulgte med en dame hjem til hennes leilighet som lå midt i sentrum, opp en lang mørk trapp. Etter en stund stoppet vi opp ved en dør, og gikk inn til en leilighet. Størrelsen på den ante vi ikke, for vi ble ført direkte inn på rommet vi skulle sove, og der ble vi. Men at det var mange som bodde i leiligheten fikk vi snart oppdage, for de veltet inn en etter en av ulike grunner.

Vi satt oss ned på noen sofaer i rommet, og vår vertsdame og hennes mor var der sammen med oss. Etter ca en halvtimes prat, måtte vi prøve å forklare at vi faktisk ikke snakket Albansk, etter at broren i huset hadde kommet inn, pekt på meg og tydelig sagt: Albania. Da moren forstod at vi ikke snakket Albansk virket hun først mektig irritert, smalt i bordet, ble borte i 10 min, kom tilbake med kaffe som vi allerede hadde takket nei til, og fortsatte å snakke på Albansk. Vi var ganske trøtte etter reisen, men det virket det som at vertskapet hadde forberedt seg på; for ca hvert femte minutt spurte de med et nikk "sleepy?" mens de la hendene under hodet og mimet at de sov. Vi svarte yes, yes, gjentatte ganger, men det betydde tydeligvis ikke at vi skulle få sove for det. Men etter at Hanne hadde dratt opp nattøyet (som forresten ble tilbudt strøket av vår dame) begynte vi snart å re opp sengene.

Neste morgen våknet vi opp, og ble fulgt til Grand Hotel igjen, der vi skulle møte de andre. De fleste kom fra en halvtime til tre kvarter for sent. Dette er ikke for sent, det er bare Albansk tid, ble vi forklart. Etter litt over et halv døgn i Kosovo begynte vi å bli sultne, og vi reagerte vel kanskje litt på at vi ikke hadde blitt tilbudt noe mat. Etter en stund fant vi ut at vi var midt i den hellige fastemånden ramadam...så at det ikke var noe mat å få var plutselig ikke like overraskende. Så ble det mat på Ben-Af, noe som etterhvert ble en slags tradisjon. Det skal vel også sier at vi ikke akkurat kunne blande oss inn i mengden uten å vekke oppsikt, der vi kommer med 9 blonde hoder, like hettegensere og spiser 3 sandwicher til frokost hver morgen midt i ramadam!

Dagene i Kosovo gikk unna med ulike besøk av skoler og slike ting. En kirke, noen museum og litt ymse slag "severdigheter". Vi fikk mange venner i området, blandt annet blåjakkemannen, en "velorganisert" fyr med blåjakke (som snart ble utbyttet med en lilla utvasket KFOR jakke) og A1. A1 er en hyggelig fyr, velvillig til å lære det norske språk. Mens vi var i Kosovo besøkte vi en by ved navn Mitroviza, der vi besøkte et hyggelig røyktfylt bandrom der bandet Hausenpfeffer øvde ivrig på selvlagde låter. Det spennende med dette var at inngangen til hele sullamitten var dekorert med Counter Striker logoen :D bilde ble tatt, og kan sendes til spesielt intresserte.

En annen by vi besøkte var Pristina der vi skulle synge på en Amerikansk High School. Dette ble en spennende opptreden, ungdommene var ivrige, og ikke akkurat stille. Der gikk ikke bare alminnelige elever, men Balkan kjendiser, og både CD og kasett ble kjøpt! Forutenom dette møtte vi en e k s t r e m t hyggelig fyr ved navn Patrick som stakk armen sin under blandt annet Eriks arm ved hver anledning. Hyggelig som bare fy. Han var en ivrig sanger, og hadde vunnet flere sangkonkurranser innenfor Kosovos grenser. Gratulerer til Patrick.

En annen ting med Kosovo er at ingenting er ekte. Alt er lissom bare kopier. Og det er ikke alltid at disse kopiene er særlig gode en gang! Hard Rock cafe var ikke så værst, men da snakker jeg i grunn bare logoen. Den var gankse lik. Men særlig mange gitarer fra kjente rockestjerner tror jeg ikke at jeg skal skryte på meg å ha sett der inne. Kakao har de heller ikke... Ellers har vi "originaler om Kalvin Clein og Dolce & Albana (haha) men min favoritt var kanskje det fantastiske spisestedet King Burger. Denne logoen er virkelig verdt en titt. Den har de jobbet lenge med for å si det sånn!

Siste dagen i Kosovo for denne gang var en søndag, og etter en livlig gudstjeneste i byens teater hadde vi en del fri. Det var ikke veldig mye å gjøre i Prishtina en solfylt søndag ettermiddag, da de fleste butikker var stengt, enn å spasere i gatene, kjøpe belter og brente kastanjenøtter fra gateboder og titte på folket. Senere på kvelden skulle vi spise vært siste måltid på yndlingsrestauranten vår; Edi, med påfølgende fest. Ikke alle var i partymood, men noen av oss skulle dra. Festen ble avlyst før vi kom dit... vi kaller det bare Balkan style; change of plans.

Neste dag startet med bussreisen til Albania. Vi pakket oss inn i den oransje YMCA bussen, og sjåfføren var på plass. Bussreisen var temmelig lang, og dagen var den offesielle sluttfestdagen på ramadam, så ingen restauranger vår åpne på veien. Men mat i busen ble det. Det tar nok en stund før jeg glemmer smaken av loff og smøreost! Men bussreisen ble spennende, humpete og lang. Det mest spennende var vel kanskje dobesøkene underveis, som for det meste foregikk på Albanske fjell langs svingete veier. Det var mye slum og dårlig standar å se på veien, og varmt var det! Etter en stund kom vi jo fram, og vi skulle sove på hotell i byen Shkodra, før vi skulle reise til et lite sted dagen etter. Vi spiste middag med mister Fatmir (YMCA lederen der, hans sønn(A2) og en usannsylig søt liten jente ved navn Lola, og miniskjørt...)

Den neste dagen dro vi da altså opp til den lille byen Koplik, hvor vi skulle ha konsert på en skole, og så ha workshops med elevene. Konserten gikk bra, og vi ble fort populære. Workshopsene veste seg å ble litt mer utfordrene. Elevene var mest intressert i disco, og etter at vi hadde lært dem en stemme på sangen Kryptonite og lekt en tvilsom versjon av Sheriff satte det i gang med Albansk disco kl 2 om dagen! Det ble en varm opplevelse, og svett ble det... Vi ble fortalt at vi så ut som noen idioter når vi danset, noe vi ble mektig såret over, da vi kun ble dødsimponert over guttenes boobieshaking-style på dansegulvet! At heller ikke a l l e ungdommer fra Koplik bruker deo kan også konstateres som et fakta etter opplevelsen.

mer kommer...